Anne Thomassen ble syk og opererte vekk en hjernesvulst i 2015. Etter dette fikk hun en del fysiske utfordringer med balanse, syn og smerter. I tillegg opplevde hun problemer med konsentrasjon, oppfattelse og lesing. Hun fikk tilbud om samtale gjennom det offentlige helsetilbudet, men det var lang kø for å få hjelp hos psykolog / psykiater.
Hun fikk da spørsmål om hun syntes det var greit å snakke med en i kirka. Selv beskriver hun seg som ikke den mest troende eller kirkegjenger. Men hun hadde hatt kontakt med prestetjenesten ved St.Olavs hospital og hadde ikke motforestillinger mot å prøve dette på nytt.
Hvorfor valgte du å ta imot tilbudet om en samtale med en fra kirka?
Jeg kjente på redsel og mange vonde tanker. Og jeg visste det var lang kø hos det offentlige hjelpeapparatet, så jeg tok gjerne imot tilbud om å snakke med noen.
Hadde du noen tanker om hva du ville få ut av samtalene?
Jeg hadde nok en forventning om å få det bedre og få klarhet i tankene om livet og døden.
Anne fikk kontakt med diakonen i den menigheten hun da bodde.
Hvordan opplevde du møtet med diakonen og kirka?
Det var veldig godt. Forstå meg rett: det var ikke "høytidelig". Jeg møtte en trygg person og jeg følte meg trygg. Opplevde at jeg kunne være meg selv, kunne si det jeg tenkte og mente. Og jeg opplevde at vi fikk en god kontakt. Jeg tror det finnes flere i kirka man kan samtale med på en trygg måte.
Du formidler at du fikk god hjelp fra kirka. Hva vil du si om tilbudet som kirka har?
Jeg synes det er et viktig tilbud. Det er ofte lange køer til psykologer. Men mange har behov for å prate om problemene man møter i livet; det kan være tap og sorg, sykdom, rusmiddelproblemer, alt fra fødsel til død, Her kan man snakke om alt.
Ikke være redd for å ta kontakt med kirka for å snakke med noen, uansett forhold til tro og religion, om man går i kirka eller ikke. De som tar imot til samtale har god kompetanse, utdannelse, kunnskap og medmenneskelighet. De gir god hjelp til å komme seg videre, i stedet for å "grave seg ned" i sin egen fortvilelse.
Som kirke har vi stor erfaring i å møte mennesker i krise, med eksistensielle utfordringer og ved sykdom, tap, sorg og død. Prester, diakoner, kateketer og andre som tilbyr samtaler er ikke terapeuter. Vi tilbyr ikke behandling. Men vi tilbyr et lyttende øre, en å tenke sammen med, en å støtte seg til i vanskelige tider og en man kan reflektere sammen med for å finne veien videre.
Om du har behov for en prat, ta kontakt med oss.
Du kan lese flerer intervjuer i siste menighetsblad, se nedenfor.